C h r i s t i n a B r i n g e b æ r

Jeg er så lei, tenker jeg, før jeg føler at det ikke er riktig likevel. For jeg er ikke lei, men sliten. Likevel er jeg så rastløs, kjennes det ut som. Bena mine er ikke i ro under bordet. Hendene mine fikler med skorpen på den ene knoken på høyre hånd. Den er så ru og jeg kjenner at den er sår også. Men jeg fortsetter å fikle, samtidig som jeg biter meg selv på innsiden av munnen. Der er jeg også ru, som en påminnelse om at jeg burde slutte med det. Men det skjer automatisk. Spesielt når jeg kjenner på kaoset inne i meg. Dette som ikke syntes utenpå. Dette jeg lar meg selv synke helt inn i, mens dere andre ser på film, eller tv. Det er så lett å lure dere da. Hver gang dere ler, setter jeg frem et slags grin jeg også. Som om jeg deler denne lille gleden med dere. Om dere kommer med utrop av noe slav, slenger jeg meg automatisk på med et ?Oi? eller ?Hah!?. Det funker fint, den lille ordningen mellom oss. Det roer meg å vite at dere er der på utsiden. Alt jeg trenger å gjøre er å innlemme dere i kaoset mitt. Dere er rett der borte, i andre enden av sofaen, eller kanskje også rett ved siden av meg. Jeg kan faktisk bare slippe dere inn, med et enkelt ?Hjelp meg? eller ?Hør på meg?. Men det er så langt borte, på samme tid. For jeg har reist fra dere nå. Jeg er ikke der lenger. Jeg er i følelsene mine. Jeg er følelser. Jeg er sorgen over alle verdens mørke daler, og gleden over å være lykkelig med kjæreste, barn eller lykken av en deilig morgen. På samme tid som jeg er følelsen av å ikke strekke til, er jeg selvtilitten. Jeg er sjalusien, og den som får andre til å misunne meg. Jeg er trettheten, og adrenaliet. Jeg er håpfull og lys, tapper og livredd for forandring. Jeg er ambisjon, og følelsen av å kunne drømme. Jeg er følelsene. Jeg er alt, men ingenting. For alt jeg vet, er jeg ikke her lenger.  

Jeg har nettopp vært å sett Norges siste verk, og store stolthet Kongen av Bastøy. Fantastiske skuespillere og amatører, som på hver sin måte forteller en historie som har ligget å ulmet i lang tid. Vet i grunn ikke hva jeg skal føle for den.

Avmakt? Fordi det er i underkant 100 år siden gutter fra 8-9 år og oppover ble behandlet som dyr, på ei øy.

Eller skal man føle stolthet for at norsk filmindustri har fanget opp hele smørja og lagd noe så bra. Så ekte. Så hårreisende! Jeg klarer ikke velge, så det får like fremt bli med det.

Jeg anbefaler uansett alle å se den!

Once you go black, you never go back.com!

Etter alt som skjedde rundt min bror har jeg vært mer eller mindre mellom to stoler ang. tanken på blogging. Jeg lurte også fælt på om jeg skulle slette innleggene om han, så han ikke skulle føle seg smurt utover bloggen min og resten av nettet.

Det endte med at jeg slettet bildene, linkene osv, for hans skyld og lot det andre stå igjen - både for han og meg.

Kanskje en dag, vil han også lese dette - med et åpent sinn. Kanskje han ønsker å se ting fra et annet perspektiv, og hvorfor skulle ikke mitt være like bra som noen annens da. Dessuten er det viktig for meg at han etterhvert vil forstå det. At når han trodde han var alene i hele verden, og at ingen brydde seg om han, så var det i virkeligheten alt vi gjorde. Kanskje vi kan se på hverandre en dag, og være enig om at det ikke var lett for noen av oss. For ikke å snakke om, bloggen var en av de avgjørende faktorene for at han fikk hjelp. Det vil jeg verken skjule at jeg er stolt av eller glemme. Og sist men ikke minst - jeg er alt for glad i å skrive, til å legge bloggen død. Folk får mene hva de vil om tekstene, det er også rom for konstruktiv kritikk - men jeg fortsetter i samme skrivestil som før, med en ekstra klype livserfaring i gryta!

Så slenger man med et nyere bilde, for å lette på stemningen.

My favourite dress, er det jammen og,

fra Body Touch

Øredobber; HM

Og denne herligheten venter jeg så tålmodig på som jeg kan

Fra Nelly.com, da vettu!

Og ja...

Velkommen tilbake

velkommen igjen!

Broren min ble i går kveld funnet i god behold!

-Linken er fjernet-

Jeg er så lettet at jeg kunne kastet opp sommerfugler...

Nå ruller det i gang. Vi har fått noen tips, ymse, men tips er tips. Vi trenger alt vi kan få og takker alle hjertlig til alle som deltar og hjelper til. Utrolig hvor støttende mennesker kan være i slike situasjoner! Jeg er virkelig rørt. Tusen takk alle sammen. Jeg tok ut en sykemelding i dag, og ellers har mamma vært å lett i Hokksund. Snakket med folk og politi... Vi må bare håpe og dere må gjerne håpe sammen oss.


-Linkene er fjernet-


Hvis dere vet noe som helst, kontakt meg er du snill. Tusen <3 takk!

Broren min, Thor Axel, har vært savnet siden morgenen på nyttårs aften. Ingen har verken sett eller hørt fra han siden den tid, og klokken tikker. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvor skal jeg begynne å lete. Jeg kjenner ikke vennene hans, eller stedene han pleier å henge. Jeg vet ikke om han lever eller er død. Og om han er død, var det med vilje eller ett uhell? Er det noen som ville han vondt? Alle disse spørsmålene kverner rundt dag ut og dag inn, samtidg som klokken stadig blir mer og mer. Det blir flere timer, flere dager, flere døgn, en uke... Snart blir det to. Hvem har kontroll på tiden? Kjære klokke, stopp litt... Gi oss tid.  La oss få puste.

I dag har jeg hengt opp plakater, hatt møte med politiet og bare ventet. Herre min skaper, jeg hater å vente. I hvertfall nå, i denne situasjonen. Dette er liksom så uvirkelig. Jeg har bare sett slikt på film, og pang så skjedde det meg og mine. Livredd.